Natt til søndag var vi alle med på en av årets mer forvirrende kollektivt delte opplevelser – vi stilte klokka én time frem. Ja, du leste riktig, én hel time. Jeg vet, noen ganger føles det som om hele livet er ett langt forsøk på å komme seg gjennom tidssoner og tidsfrister, og nå har vi faktisk gjort en tidshopp på egen hånd, helt uten at noen trengte å dra til New York for å «hoppe» i tid.

Men ærlig talt, når klokka ringer på morgenen, og du har presset snooze-knappen så mange ganger at du egentlig burde fått et diplom for «Snoozeing Excellence», er det ikke akkurat en stor seiersgest å stille klokka frem. Det er som å være den typen som prøver å overbevise seg selv om at man “bare” har stått opp tidlig fordi klokka viser 10:00, men den er egentlig 09:00. Livet er fullt av triks og bedrag.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hvordan fikk vi det til? Jeg kan ærlig talt ikke skjønne hvorfor vi hele tiden gjør dette med klokka. For hvem har egentlig laget denne avtalen om at vi skal gå rundt og dytte den ene timen frem hvert eneste år? Hva er vitsen, egentlig? Ja, vi får mer lys om kvelden. Ja, det er sol til klokka 22. Ja, vi har vært “enige” om dette siden 1970-tallet, men jeg føler at vi er på vei til å gjøre tid selv til et ikke-tema. “Skal vi reise tilbake til steinalderen?” spør noen. “Nå skal vi få tilbake timene våre”, sier andre. Men det er visst ingen vei utenom, vi skal leke med klokken igjen.

“Første gang du ser klokka, er den plutselig en time mer.” Og det er faktisk ikke bare den fysiske klokken du har rundt håndleddet som roter det til. Nei, det er den digitale klokken på mobilen, den dataskjermen på PC-en og til og med mikrobølgeovnen som insisterer på å være på “ferie-mode” når vi egentlig trenger at den viser nøyaktig tid. Du vet, en av de små hverdags-tingene som gir deg ekstra angst fordi du ikke er helt sikker på hva du skal stole på i livet ditt. Eller på klokken.

Så hvorfor gjøre det? Noen sier at dette er for å tilpasse oss solens rytme, at vi egentlig er i et perfekt forhold med naturen hvis vi stiller klokka riktig. Jeg vil si at dette er som å forsøke å kurere din frykt for å gå til legen ved å gå på et wellness-senter og meditere. Det er en god idé, men i bunn og grunn er det bare én ting som kan hjelpe – søvn. Men, hei, hvem har tid til det?

Når alt kommer til alt… Så nå, etter å ha justert de elektriske duppedingsene som har som oppgave å minne oss på hvordan vi bruker tid, er det bare én ting å si: Nyt den ekstra timen med dagslys (det betyr at du faktisk kan bli solbrent kl. 21 på kvelden!), og husk at det er helt normalt å stille klokken feil i begynnelsen. Hvem bryr seg om én time? Vi kommer uansett til å være forvirret når alarmen går av.

Skulle vi bare gå tilbake til steinalderen? Nei, klokka tikker, og vi har alle fått én time til å prøve å gjøre livet vårt litt lysere. Det er tross alt nesten sommer!

Nyt dagen!

La oss bare innse det: Foreldre kan være skikkelig kjipe. Altså, vi snakker profesjonelt utdannet i kunsten å være irriterende. Hvis det fantes en OL-gren i “å være kjip,” hadde mamma eller pappa garantert tatt gull. Og så kommer de alltid med den legendariske linja: “Du kommer til å takke meg senere.” Vel, “senere” kan ta seg en bolle.

1. Wi-Fi-tyranniet
Ingenting sier “kjip” som en forelder som truer med å ta fra deg Wi-Fi-en. Det er som om de vet at hele livsgrunnlaget ditt hviler på en stabil internettforbindelse. Og når de faktisk skrur det av? Det er et overgrep mot menneskerettighetene. “Vi hadde ikke internett da jeg var ung,” sier de. Ja vel, pappa, men du hadde heller ikke Snapchat streaks eller TikTok-danser som må holdes i live, så det teller ikke!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

2. Den evige “hvorfor”-testen
Hvorfor skal du rydde rommet? Hvorfor kan du ikke ha pizza til frokost? Hvorfor skal du gå ut når du har det så fint inne? Foreldre er som omvandrende eksamensoppgaver i kritisk tenkning. Og de elsker å stille spørsmål du ikke har noe godt svar på. “Fordi jeg vil” teller visst ikke som gyldig argument.

3. Kleskodepolitiet
Hvis du noen gang har forsøkt å gå ut døra i noe annet enn en boblejakke på vinteren, vet du hva jeg mener. “Du kommer til å fryse,” sier de, som om kroppen din ikke er i stand til å produsere varme. Og glem å bruke noe som er litt for kult eller uvanlig – da blir du stoppet før du rekker å si “fashionista.”

4. Helt unødvendige regler
Er det virkelig nødvendig å ha en “ingen mat på rommet”-regel? Hva tror de skjer der inne? At pizzaen plutselig får bein og går til angrep? Og så er det alltid en haug med tidspunkter: leggetid, skjermtid, middagstid – og alle er som skapt for å ødelegge moroa.

5. Pinlighetsfaktoren
Foreldre har en medfødt evne til å være pinlige på verst mulig tidspunkt. Som når mamma plutselig begynner å danse midt i matbutikken, eller når pappa slipper en ordentlig “pappavitser” foran vennene dine. Og la oss ikke snakke om når de kommenterer innleggene dine på sosiale medier med ting som “Så søt du er, lille gullet mitt.”

Men … kanskje de ikke er SÅ kjipe?
Ok, greit. De betaler regningene, kjører deg rundt som en privatsjåfør, og lager faktisk ganske god mat (selv om de nekter deg pizza til frokost). Og kanskje – bare kanskje – kommer du til å takke dem senere. Men frem til da, ønsk meg lykke til i kampen mot “ingen mat på rommet”-regelen. Jeg kjemper for alle oss pizza-elskere der ute!

Nyt dagen, og du god helg´a !

–Tenaaringspappa–

Foreldre til småbarn tror de har det tøft. Søvnmangel, bleieskift og evig oppmerksomhet på en toåring som har bestemt seg for å stikke hodet inn i en stekeovn. Men la meg fortelle dere en hemmelighet: Småbarnstiden er barnemat (bokstavelig talt, siden gulpeflekker er en del av interiøret).

Den virkelige testen begynner når de blir TENÅRINGER.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

1. Kommunikasjon – eller mangelen på den

Når barna er små, skravler de konstant. “Mamma, se her! Pappa, hva er det? Hvorfor er himmelen blå? Kan jeg spise dette?” Men en dag våkner du opp, og de eneste ordene du får ut av tenåringen er:

– “Mhm.”
– “Vet ikke.”
– “Greit.”
– Grynt

Du prøver å føre en samtale:
– “Hvordan var skolen?”
– “Mhm.”
– “Har du lekser?”
– “Vet ikke.”
– “Hva vil du ha til middag?”
– Grynt.

Gratulerer, du har adoptert en huleboer med mobiltelefon.

2. Matinntak – en økonomisk katastrofe

Har du noen gang sett en dokumentar om gresshoppesvermer som ødelegger avlinger på sekunder? Velkommen til kjøkkenet ditt når du har tenåringer. Du kan handle for 3000 kroner på mandag, og på tirsdag er kjøleskapet like tomt som bankkontoen din.

Og selvfølgelig liker de plutselig ikke lenger den maten de elsket i forrige uke. Kjøpte du fem pakker yoghurt fordi de sa de elsket det? Haha, nå liker de det ikke lenger.

3. Klesvask – en endeløs krig

Du tror du har kontroll på klesvasken? Feil. Tenåringer har en superkraft: De kan produsere enorme mengder skitne klær uten å faktisk skifte klær. Du vasker, bretter, legger sammen – men likevel finner du klærne dine strødd utover rommet deres som om en tornado har gått gjennom.

Og den største mysteriet av alle: hvordan kan de ha EN sokk igjen etter hver eneste vask?!

4. Lukten – send inn ekspertene

Det er et punkt hvor tenåringsrommet ikke lenger er en del av huset, men en biologisk krigssone. Det lukter som en blanding av svette, gamle pizzaskorper og en ukjent ingrediens som antagelig er ren ondskap.

Du vurderer å sende inn et team med hazmat-drakter, men innser at det ikke er verdt risikoen.

5. Kjærlighetslivet – foreldre vs. Instagram

Du oppdager plutselig at tenåringen har begynt å dusje oftere. De spør til og med om deodorant. Mistenkelig. Så kommer det skjulte smilene til mobilen, og plutselig har du en detektivrolle du ikke ba om.

Du prøver forsiktig å spørre:
– “Har du en kjæreste?”
– “Nei!” (rødmer)
– “Ok…”
– “Og IKKE se på telefonen min!”

Jada, Sherlock.

Konklusjon

Å være forelder til tenåringer er som å være på en vill ekspedisjon: Du vet aldri hva som venter deg, du er konstant sulten (fordi all maten er borte), og du håper bare å overleve uten varige skader. Men til tross for alle de rare, frustrerende og mystiske sidene ved tenåringslivet, så elsker vi dem likevel.

(…selv om vi noen ganger vurderer å leie ut rommet deres på Airbnb.)

–Tenaaringspappa–

Ah, våren – tiden for blomster, fuglekvitter og… ukontrollert nysing. Ja, mine damer og herrer, det er den tiden igjen. Pollenstormen er på vei, og den er ikke her for å koseprate. Den er som en invaderende hær, og nesen din er slagmarken.

Pollen er naturens måte å si: “Velkommen til våren, håper du liker å klø overalt.” Det starter uskyldig – en liten nysing her, litt kløende øyne der. Men plutselig er du en gående, snufsende katastrofe som bruker mer penger på lommetørklær enn på strømregningen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Hva er greia med pollen, egentlig? Har trærne en hemmelig plan om å ta over verden ved å gjøre oss alle til snørrete, rødsprengte zombier? Det føles i hvert fall sånn når du våkner opp med øyne så hovne at du ser ut som du har vært i en boksekamp med en bjørk.

Og hvorfor er det alltid de mest uskyldige tingene som slår hardest? Trær, gress, blomster – de ser så søte og fredelige ut, men innerst inne er de bare botaniske bøller med ett mål: Å forvandle livet ditt til en evig nysedans.

Pollenallergikere kjenner kampen. Du går ut i vårsola og tenker: “Så deilig!” Tre sekunder senere kommer en usynlig bølge av pollen inn som en ninja og treffer bihulene dine som et godstog. Plutselig sitter du der med rennende nese, røde øyne og en følelse av at kroppen din har forrådt deg.

Her er noen tips for å overleve pollensesongen med verdigheten (noenlunde) intakt:

1. Utstyr deg selv: Antihistaminer, nesespray og solbriller – pollensesongens “overlevelseskit”. Bonuspoeng hvis du også har en eske lommetørklær i hver eneste lomme.
2. Unngå naturen (hvis mulig): Hvis du ser en blomstereng – løp. Hvis naboen klipper plenen – barrikadér deg innendørs som om det er en zombieapokalypse.
3. Kle deg som en pollen-ninja: Store solbriller, hatt, ansiktsmaske – jo mer du ser ut som en mystisk kjendis som prøver å unngå paparazziene, jo bedre.
4. Aksepter din skjebne: På et tidspunkt må du bare innse at du kommer til å høres ut som en snorkende flodhest resten av våren. Og vet du hva? Det er greit.

Husk: Pollen kan ta nesen din, men den kan aldri ta humoren din. Og hvis alt annet svikter – vi er bare noen måneder unna vinteren, hvor naturen gir deg fred… og frost!

-Tenaaringspappa-

La oss være ærlige: Å være mann er ikke alltid like glamorøst. Jeg vet at verden forventer at jeg skal være en slags kombinasjon av en handyman, Michelin-kokk, romantisk poet og James Bond. Men sannheten? Jeg er bare en mann. Og det betyr at jeg prøver, feiler og stort sett lever livet i en konstant tilstand av mild forvirring.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

1. Jeg kan ikke finne ting – selv når de er rett foran meg

Hvis du noen gang har sett en mann lete etter noe, vet du at dette er en universell svakhet. Eksempel:
– Meg: «Hvor er ketsjupen?»
– Partner: «I kjøleskapet, der den alltid står.»
– Meg: «Jeg har sett overalt, den er ikke her!»
– Partner (går til kjøleskapet, tar ut ketsjupen som stod rett foran meg): «Hva er dette?»
– Meg: «Trolldom.»

Det er ikke min feil. Det er et genetisk problem. Menns hjerner er programmert til å ikke se ting før de kastes mot oss i frustrasjon.

2. Jeg tror jeg kan fikse ting (helt til jeg faktisk prøver)

Det starter alltid med selvtillit: «Hvordan vanskelig kan det være?» Og så, 20 minutter senere, står jeg der med et bord som har tre bein, en hammer i hånden og et oppgitt blikk fra min bedre halvdel.

YouTube-tutorials? Jada, jeg ser på dem. Men halvveis inn i videoen bestemmer jeg meg for at jeg sikkert kan improvisere. Spoiler: Jeg kan ikke improvisere.

3. Jeg forstår ikke tekstmeldinger med underliggende betydning

Hvis noen skriver «Greit» til meg, antar jeg at det betyr «greit». Men nei, det viser seg at det kan bety «Jeg er sur, og du burde vite hvorfor». Det er en egen vitenskap å tolke disse kodede meldingene. En dag skal jeg skrive en doktorgrad om det – hvis jeg overlever alle gangene jeg ikke har forstått hva «gjør hva du vil» egentlig betyr.

4. Shopping er en maraton jeg aldri er trent for

Jeg går inn i en butikk med en plan: «Jeg trenger bare én ting.» To timer senere er jeg svett, forvirret, og lurer på hvorfor jeg er i en butikk som selger duftlys og pynteputer.

Menn handler ikke – vi jakter. Vi går inn, finner byttet (produktet), betaler og forlater stedet så fort som mulig. Men noen ganger blir vi lurt inn i en labyrint av «bare en rask tur innom» – og da er vi dømt.

5. Jeg tror jeg kan bære alle handleposene på én gang

Det spiller ingen rolle om jeg risikerer å miste en arm i prosessen – jeg GÅR IKKE TO GANGER. Det er et prinsipp. Hvis jeg skal inn i huset, skal alt bæres på én tur, selv om fingrene mine får permanent nerveskade av all vekten.

6. Jeg er ikke så komplisert

Jeg trenger ikke mye for å være fornøyd. En sofa, noe mat, kanskje en fotballkamp på TV – livet er ganske enkelt. Men av en eller annen grunn blir jeg alltid overrumplet av spørsmål som:
– «Hva tenker du på?» (Svaret er sannsynligvis «ingenting» eller «hvorfor heter det egentlig en brødkniv?»)
– «Merker du noe nytt?» (Hvis svaret er «nytt lys på badet» og ikke «ny hårfarge», så er jeg ute å kjøre.)

Konklusjon: Jeg prøver mitt beste

Jeg er kanskje ikke den mest observante, romantiske eller teknisk begavede personen. Men jeg prøver! Og til tross for mine mange svakheter – eller kanskje nettopp på grunn av dem – så er jeg bare en mann. Og det får holde.

Nå, hvis du unnskylder meg, må jeg finne fjernkontrollen. Jeg la den et sted, men nå er den borte.

Ønsker deg en fin dag  og husk du er god nok akkurat sånn som du er!

-tenaaringspappa-

Endelig fredag! 🎉

Kjære fredag, du deilige, etterlengtede skapning! Etter fem dager med kaffeoverdose, møter som kunne vært e-poster og en stadig voksende innboks, er du endelig her – som en glitrende enhjørning i en grå kontorjungel.

Mandag til torsdag: En studie i overlevelse La oss være ærlige. Mandag er en slem eks som nekter å forlate oss. Tirsdag er bare en dårlig kopi av mandag. Onsdag prøver å være hyggelig med sitt “lille-lørdag”-konsept, men vi gjennomskuer deg, onsdag. Du er fortsatt midt i uka. Og torsdag? Torsdag gir oss falske forhåpninger – vi føler at vi er nære helga, men det er fortsatt én dag igjen med alarmklokker og e-poster merket “viktig” (spoiler: de er ikke viktige).

Fredag – dagen hvor alt føles mulig Så kommer du, fredag. Plutselig smaker kaffen bedre, været er automatisk bedre (selv om det regner), og selv sjefens PowerPoint-presentasjon virker nesten underholdende. Fredag betyr at helgen lurer rett rundt hjørnet med sofa, Netflix-maraton og kanskje en liten fest (hvis ikke du er i alderen hvor “fest” betyr å legge seg kl. 22 med en bok).

Den klassiske “skal bare”-fella Men vi må være forsiktige! Fredag er også dagen hvor vi blir litt for optimistiske. “Jeg skal bare ta én øl” blir til fem. “Jeg skal bare se én episode” blir til kl. 03 og en tom potetgullpose. “Jeg skal bare rydde litt” blir til at du finner gamle kjærlighetsbrev og plutselig sitter og gråter til 90-tallsmusikk.

Planer for helgen? Noen skal på fjelltur og være sporty, mens andre (les: oss) skal maratonse en serie og spise nok snacks til å brødfø en middels stor landsby. Uansett hva du skal, nyt det. For før du vet ordet av det, er det mandag igjen, og vi starter hele sirkuset på nytt.

God helg, folkens! 🎉😄

Ah, vårjevndøgn! Den dagen i året hvor lys og mørke endelig er enige om å dele døgnet likt – 12 timer hver. En slags fredsavtale mellom solen og natten, før lyset tar over og kaster mørket ut på gata som en overivrig vakt på en nattklubb.

For oss nordboere betyr dette én ting: Vinterens kalde klør mister grepet, og vi begynner å huske hvordan gress faktisk ser ut. Snøhaugen foran huset går fra å være en majestetisk isbre til en sørgelig grå isklump med en halv ølboks, to engangshansker og en tapt sokk stikkende ut.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Den store oppvåkningen

Fuglene begynner å kvitre, folk bytter ut vinterjakken med noe lettere (selv om det fortsatt er minusgrader om morgenen), og den første parkasfrie studenten blir observert i shorts – et sikkert vårtegn. Butikkene fylles med pastellfargede klær, påskeliljer og et utvalg pollenmedisiner som får det til å se ut som apoteket har påskeferie på Ibiza.

Men vårjevndøgn markerer også begynnelsen på en sesong som skiller oss inn i to grupper: De som gleder seg til lengre dager og utepils, og de som forbereder seg på en tid med kontinuerlig nysing, rennende øyne og kløe på steder de ikke engang visste de kunne klø.

Sommerhåp og vårforbannelser

Selv om vårjevndøgn teknisk sett er en astronomisk begivenhet, føles det mest som en kollektiv oppvåkning. Vi har overlevd vinteren, vi har akseptert at januar og februar var en endeløs grå masse, og nå har vi håp.

Håp om at sommeren blir varm (spoiler: det blir regn), at vi faktisk kommer til å bruke joggeskoene vi kjøpte i et anfall av treningsoptimisme, og at uteserveringene åpner før vi rekker å angre på nyttårsforsettene våre.

Hva nå?

Så hva skal du gjøre på vårjevndøgn? Du kan feire med en tur i solen, et glass vin på verandaen (med pledd, selvfølgelig, for det er fortsatt kaldt), eller kanskje et lite rituale hvor du symbolsk kaster vekk vinterens trøtthet.

Eller, hvis du er som meg, kan du markere dagen ved å stå opp altfor sent, nyse deg gjennom ettermiddagen og lure på hvorfor du ikke allerede har bestilt sommerferien din.

Uansett hva du gjør – gratulerer, vi overlevde vinteren! Nå er det bare å glede seg til påskegodt, grilling og de første solbrente nordmennene i april.

– Tenaaringspappa –

I dag, 12. mars 2025, er det fem år siden Norge gikk inn i den mest dramatiske krisen i moderne tid. Statsminister Erna Solberg sto foran nasjonen og kunngjorde de strengeste tiltakene landet noensinne hadde sett i fredstid. Skoler, barnehager, restauranter og treningssentre stengte. Hjemmekontor ble den nye normalen, og vi ble bedt om å holde oss hjemme, holde avstand og vaske hendene som aldri før.

Den første sjokkfasen

For mange føltes de første ukene surrealistiske. Gatene var tomme, folk hamstret dopapir, og nyhetssendingene var fylt med dystre rapporter om smittespredning og sykehusinnleggelser. Samtidig oppsto en ny fellesskapsånd – naboer handlet for hverandre, vi klappet for helsearbeidere, og uttrykket “dugnad” fikk en helt ny betydning.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Pandemiens lange skygge

De påfølgende årene ble preget av usikkerhet, nye mutasjoner, vaksiner og en gradvis gjenåpning. Mange mistet jobbene sine, bedrifter gikk konkurs, og barn og unge mistet verdifull skolegang og sosiale opplevelser. Psykisk helse ble satt på prøve, og vi innså hvor viktige sosiale møteplasser og fysisk kontakt er for vårt velvære.

Samtidig så vi også positive endringer. Digitaliseringen skjøt fart, arbeidslivet ble mer fleksibelt, og vi fikk en ny bevissthet rundt beredskap og samfunnssikkerhet.

Hva har vi lært?

Fem år etter nedstengningen sitter vi igjen med viktige erfaringer:

• Beredskap er avgjørende – Vi må være bedre rustet for fremtidige kriser, enten de er pandemier, naturkatastrofer eller cyberangrep.
• Mental helse må prioriteres – Isolasjon og usikkerhet har vist hvor sårbare vi er, og vi må ha bedre støtteordninger for dem som sliter.
• Fleksibilitet i arbeidslivet er kommet for å bli – Hjemmekontor og digitale løsninger har gitt oss nye muligheter, men også utfordringer med balansen mellom jobb og fritid.
• Samhold gjør oss sterkere – Selv om vi var fysisk adskilt, viste pandemien hvor viktig fellesskap og solidaritet er.

Veien videre

Fem år etter er hverdagen tilbake, men minnene om pandemien vil alltid være med oss. Den minnet oss om hvor sårbare vi er – men også hvor tilpasningsdyktige vi kan være når vi står sammen.

Hvordan husker du nedstengningen? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet!

Kjære snø, vi må snakke.

Jeg vet at du har hatt en flott sesong. Du kom tidlig i november (eller var det oktober?), du lå der og glitret i desember, og du gjorde ditt aller beste for å sabotere nyttårsforsettene om å trene mer i januar. Vi har hatt våre uenigheter – som når du blokkerte bilen min, ga meg ufrivillig skøyteføre på vei til butikken og pakket inn postkassen min som en gave jeg aldri ba om. Men nå? Nå er det mars.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Mars er vårens første forsiktige skritt, tiden hvor fuglene prøver å finne igjen Twitter-passordet sitt, og folk begynner å vurdere om de kanskje, muligens kan legge bort den tykke dunjakka. Men hva gjør du, kjære snø? Du kommer tilbake. Igjen. Som en eks som ikke forstår et vink, som en gjest på en fest som ikke tar hintet om at lyset er slått på og musikken er skrudd av.

Folk prøver å akseptere deg. “Åh, så koselig med litt påskestemning,” sier de med skjelvende stemmer mens de måker frem bilen for fjerde gang denne uka. “Jaja, den smelter nok fort,” sier de, vel vitende om at den ikke gjør det, men at den vil forvandles til en uoverkommelig blanding av slaps og is som gir livsfarlige gangveier.

Og du vet hva som skjer? Om to uker, når vi endelig har omfavnet vinterens siste krampetrekning og tenker: “Greit, jeg aksepterer deg, snø”, DA smelter du. Ikke gradvis, ikke forsiktig, men som en dramaqueen på vei ut av en realityserie. Strømmer av smeltevann renner nedover gater og fyller sko, og vi står der, våte, kalde og lurte.

Så kjære snø, kan vi inngå en avtale? Du har hatt din tid. Du har gjort ditt. Nå er det vårens tur. Ta med deg vinteren og gå – og vær så snill, ikke prøv deg på en “overraskelsesopptreden” i april. Vi vet begge at det ikke er morsomt.

Med vennlig (men bestemt) hilsen,
En værsliten nordmann

Hvorfor er det så vanskelig å få en ADHD-diagnose?

Vi vet det. Han vet det. Alle rundt oss ser det. Sønnen vår har ADHD – det er vi helt sikre på. Fra tidlig alder har vi sett tegnene: uro, konsentrasjonsvansker, impulsivitet og en energi som aldri tar slutt. Han strever med å holde fokus på skolen, og han hopper fra det ene til det andre uten pause. Han merker det selv også – at han ikke helt får til det andre barn ser ut til å klare uten problemer. Likevel mener BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) noe helt annet. Hvorfor er det så vanskelig å få en ADHD-diagnose?

En krevende utredningsprosess

Når man først oppsøker hjelp, tenker man at systemet vil være til støtte. Men slik er det dessverre ikke alltid. ADHD-utredning i Norge er en lang prosess. Skole, foreldre og barnet selv må fylle ut skjemaer, det må observeres, og ofte tar det mange måneder – noen ganger år – før man får en endelig konklusjon. I vårt tilfelle føler vi at vi ikke blir hørt.

Vi har opplevd at BUP bagatelliserer symptomene hans. «Han klarer jo å sitte stille i timene.» «Han gjør leksene sine.» «Han har venner.» Men ADHD handler ikke bare om å være hyperaktiv eller urolig i klasserommet. Det handler også om en indre uro, en konstant kamp for å konsentrere seg og en følelse av å alltid være «på etterskudd». Vi har også fått høre, deres barn har jo klart å fullføre skolen!

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hvorfor er det så vanskelig?

ADHD-diagnostisering er en subjektiv vurdering basert på symptomer, og ulike fagpersoner kan tolke disse ulikt. Mange steder er det også en høy terskel for å sette diagnosen fordi det innebærer rettigheter til tilrettelegging og eventuelt medisinering. I tillegg er det en utbredt frykt for overdiagnostisering – men hva med dem som faktisk trenger hjelpen og ikke får den?

Konsekvensene av å ikke bli hørt

Når barn som faktisk har ADHD ikke får diagnosen, kan det føre til store utfordringer. De får ikke den tilretteleggingen de trenger på skolen, de kan utvikle lav selvfølelse og føle seg mislykket fordi de stadig blir korrigert og ikke forstår hvorfor ting er vanskeligere for dem enn for andre. I verste fall kan det føre til skolevegring, angst og depresjon.

Hva kan vi gjøre?

Som foreldre må vi være de som kjemper for barnet vårt. Vi må stå på vårt, samle inn informasjon, søke en ny vurdering hvis vi ikke blir hørt, og aldri gi opp. ADHD handler ikke bare om å være litt urolig eller ukonsentrert – det handler om en nevrobiologisk tilstand som krever forståelse og støtte.

Kjære foreldre der ute som står i det samme – dere er ikke alene. Kampen for å få hjelp er ofte tung, men det er en kamp verdt å kjempe for barnas fremtid.

-tenaaringspappa-