Folk snakker mye om småbarnsperioden. “Åh, det er så slitsomt!” sier de mens de triller barnevogner og klager over bleieskift og søvnmangel. Men vet du hva som er ekte krevende?
Tenåringer.
Og ikke bare én. Nei, jeg har vært der – i det hormonelle villniset med tre tenåringer samtidig. Det har vært som å bo i en konstant realityserie, med stemmeskift, passive-aggressive sukk, og et matbudsjett som kunne utfordret Norges BNP.
Men nå… nå skjer det noe stort.
Jeg har snart bare ÉN tenåring igjen.
Ett. Eneste. Barn. I. Puberteten.
🎉 Cue konfetti, glitter og dansende flamingoer!
Ting jeg ser frem til:
Å kun høre én dør smelle om gangen. Dette reduserer sjansen for hjerteinfarkt betraktelig.
Kun én person som roper “hvor er laderen min?!”, som om jeg driver en hemmelig sort-hull-operasjon for mobilladere.
Kun én tenåring som sitter med panikk kl. 22:30 fordi de “glemte” at de har en presentasjon om Den Franske Revolusjon dagen etter. Og mamma, har vi en guillotine jeg kan låne?
Men det er også rart.
For når man har vært i tenåringslandet en stund, så skjer det noe… rart. Man begynner nesten å bli vant til det. Man blir god på å tolke grynt. Man utvikler en slags sjette sans for “nå trenger du en klem, selv om du kommer til å benekte det med hele sjelen din”.
Og plutselig – POOF – så er det bare én igjen.
Jeg ser på den siste tenåringen min nå og tenker: “Du er den siste mohikaner. Den siste som kaller meg cringe, den siste som ikke skjønner at jeg var kul i 2003, og den siste som plutselig kan begynne å gråte fordi en eller annen random kjendis slo opp med kjæresten sin på TikTok.”
Men jeg elsker deg for det. Og jeg er klar. Vi to skal klare det her. Jeg har overlevd flere tenåringer før deg. Jeg er herdet. Jeg er battle-tested.
Og når du en dag også er ferdig med puberteten?
Vel, da skal jeg sprette en flaske bobler (eller Pepsi Max, vi er realistiske her), lene meg tilbake og si:
“Jeg vant. Jeg overlevde tenåringene.”
–Tenaaringspappa–
