Som pappa er det lett å føle at man aldri helt strekker til. Jeg våkner hver dag med de beste intensjoner: i dag skal jeg være superpappa. Men så kommer virkeligheten raskt og minner meg på at det er vanskeligere enn det ser ut.
Det starter allerede om morgenen. Jeg ser for meg å være den rolige pappaen som lager pannekaker, smører matpakker og gir barna en god start på dagen. I stedet ender jeg opp med å rope “VI MÅ GÅ NÅ!” mens jeg prøver å få dem til å spise en halvtørr brødskive, og samtidig lete etter den manglende gymposen. Når vi endelig kommer oss ut døra, føles det mer som en vellykket evakuering enn en harmonisk morgen.
Så er det hverdagslogistikken. Fotballtrening, bursdager, foreldremøter – det føles som et maraton av oppgaver jeg alltid ligger litt etter med. Det er den konstante følelsen av at jeg glemmer noe. En tannlegetime, et foreldrebrev jeg skulle ha signert, eller den gangen jeg sendte eldste til skolen på en temadag… på feil dag. Da følte jeg meg som verdens mest uorganiserte pappa.
Og så er det den tiden jeg prøver å være til stede. Den dårlige samvittigheten gnager når jeg er sliten etter jobb og egentlig har lyst til å sitte i fred med mobilen eller bare ha fem minutter alene. Men barna vil ha oppmerksomhet, og jeg prøver – virkelig – å være der med dem, men tankene flyr til alt annet jeg burde gjort. Av og til føles det som om jeg gir dem halvparten av meg selv når de fortjener alt.
Og jeg må nevne de små øyeblikkene som treffer meg hardt. Når jeg ser hvordan de vokser så fort, og jeg innser at tiden ikke venter. Når de spør om å leke, men jeg har allerede sagt “ikke nå” for mange ganger. Da kommer tvilen. Gir jeg dem nok? Er jeg nok?
Jeg prøver å minne meg selv på at det ikke finnes noen fasit. Ingen pappa er perfekt, selv om det noen ganger ser ut som andre har det hele på stell. Kanskje er det viktigste at jeg er der, selv når jeg føler at jeg ikke strekker til. Kanskje er det nok at de vet at jeg prøver, at jeg elsker dem, og at jeg alltid kommer til å stå der – selv om jeg snubler underveis.
Det er vanskelig å føle at man alltid må være “god nok”, men jeg begynner å tro at barna mine egentlig ikke trenger den perfekte pappaen. De trenger bare meg.
Tror dette er gjengs for de fleste pappaer 
Ønsker deg en superfin helg !
–tenaaringspappa–
