La oss være ærlige: Å være mann er ikke alltid like glamorøst. Jeg vet at verden forventer at jeg skal være en slags kombinasjon av en handyman, Michelin-kokk, romantisk poet og James Bond. Men sannheten? Jeg er bare en mann. Og det betyr at jeg prøver, feiler og stort sett lever livet i en konstant tilstand av mild forvirring.
1. Jeg kan ikke finne ting – selv når de er rett foran meg
Hvis du noen gang har sett en mann lete etter noe, vet du at dette er en universell svakhet. Eksempel:
– Meg: «Hvor er ketsjupen?»
– Partner: «I kjøleskapet, der den alltid står.»
– Meg: «Jeg har sett overalt, den er ikke her!»
– Partner (går til kjøleskapet, tar ut ketsjupen som stod rett foran meg): «Hva er dette?»
– Meg: «Trolldom.»
Det er ikke min feil. Det er et genetisk problem. Menns hjerner er programmert til å ikke se ting før de kastes mot oss i frustrasjon.
2. Jeg tror jeg kan fikse ting (helt til jeg faktisk prøver)
Det starter alltid med selvtillit: «Hvordan vanskelig kan det være?» Og så, 20 minutter senere, står jeg der med et bord som har tre bein, en hammer i hånden og et oppgitt blikk fra min bedre halvdel.
YouTube-tutorials? Jada, jeg ser på dem. Men halvveis inn i videoen bestemmer jeg meg for at jeg sikkert kan improvisere. Spoiler: Jeg kan ikke improvisere.
3. Jeg forstår ikke tekstmeldinger med underliggende betydning
Hvis noen skriver «Greit» til meg, antar jeg at det betyr «greit». Men nei, det viser seg at det kan bety «Jeg er sur, og du burde vite hvorfor». Det er en egen vitenskap å tolke disse kodede meldingene. En dag skal jeg skrive en doktorgrad om det – hvis jeg overlever alle gangene jeg ikke har forstått hva «gjør hva du vil» egentlig betyr.
4. Shopping er en maraton jeg aldri er trent for
Jeg går inn i en butikk med en plan: «Jeg trenger bare én ting.» To timer senere er jeg svett, forvirret, og lurer på hvorfor jeg er i en butikk som selger duftlys og pynteputer.
Menn handler ikke – vi jakter. Vi går inn, finner byttet (produktet), betaler og forlater stedet så fort som mulig. Men noen ganger blir vi lurt inn i en labyrint av «bare en rask tur innom» – og da er vi dømt.
5. Jeg tror jeg kan bære alle handleposene på én gang
Det spiller ingen rolle om jeg risikerer å miste en arm i prosessen – jeg GÅR IKKE TO GANGER. Det er et prinsipp. Hvis jeg skal inn i huset, skal alt bæres på én tur, selv om fingrene mine får permanent nerveskade av all vekten.
6. Jeg er ikke så komplisert
Jeg trenger ikke mye for å være fornøyd. En sofa, noe mat, kanskje en fotballkamp på TV – livet er ganske enkelt. Men av en eller annen grunn blir jeg alltid overrumplet av spørsmål som:
– «Hva tenker du på?» (Svaret er sannsynligvis «ingenting» eller «hvorfor heter det egentlig en brødkniv?»)
– «Merker du noe nytt?» (Hvis svaret er «nytt lys på badet» og ikke «ny hårfarge», så er jeg ute å kjøre.)
Konklusjon: Jeg prøver mitt beste
Jeg er kanskje ikke den mest observante, romantiske eller teknisk begavede personen. Men jeg prøver! Og til tross for mine mange svakheter – eller kanskje nettopp på grunn av dem – så er jeg bare en mann. Og det får holde.
Nå, hvis du unnskylder meg, må jeg finne fjernkontrollen. Jeg la den et sted, men nå er den borte.
Ønsker deg en fin dag og husk du er god nok akkurat sånn som du er!
-tenaaringspappa-
