Hei gode du!
Min vekkerklokke ringte i dag 05.45, det er tid for å komme seg ut av den ellers så gode og varme dyna. Denne uka meldes det om 15 grader på morrakvisten, og hva passer vel bedre enn å sykle til jobb. Det er greit å passe på nå som det fremdeles er grei temperatur ute. For plutselig er det langt kjøligere, noe som forøvrig er helt normalt på denne tiden. Vi er tross alt i september. Det må gjøres noen ekstra forberedelser når en sykler, det må pakkes ned dusjting, klær osv.
Jeg har tidligere syklet til og fra kontoret, det er ca 8 km. Noe som er en grei tur såpass tidlig. Det er en bra følelse å få i gang kroppen såpass tidlig som dette. Syklet hjemmefra 06.15, og brukte ikke så lang tid. Var på kontoret i god tid, før kaffen skulle inntas. Når jeg sto opp var det mørkt ute, lyset hadde ikke helt begynt å titte frem. Det lysnet heldigvis nokså raskt, og det gjenstår bare å ta på seg hjelm og sette kursen!
Det dukker opp mange tanker når en sykler, og du går litt i din egen boble. Det er en tanke som trekker seg litt ekstra frem. Jeg er mye ute i skog og mark, trener og møter mange mennesker i skogen. Der hilser vi ofte på de som vi går eller jogger forbi. Når vi er å sentrum og går forbi mennesker er det svært sjelden det hilses. Det er en stor forskjell på de 2 møteplassene. Hvorfor er det slik? Er det sånn at om du møter en person i skogen når du går tur, så kan du hilse på fremmede uten å tenke over det? Blir man mer sjenert om man går på et kjøpesenter, eller i sentrum forøvrig?
Du har kanskje lagt merke til det når du er ute å vandrer her eller der, ellers blir du ihvertfall oppmerksom på det nå etter å ha leste dette!
Jeg gleder meg allerede til å sykle hjem for du blir litt hekta på det å bruke kroppen. Jeg gjør ihvertfall det, og det er mange som lurer på om jeg rett og slett har kommet i 40 års krisa. Det er stor mulighet for det:) Det kjennes helt riktig ut!
Ha en flott dag videre, og kos deg med ditt!
–tenaaringspappa–