Hvorfor er det så vanskelig å få en ADHD-diagnose?
Vi vet det. Han vet det. Alle rundt oss ser det. Sønnen vår har ADHD – det er vi helt sikre på. Fra tidlig alder har vi sett tegnene: uro, konsentrasjonsvansker, impulsivitet og en energi som aldri tar slutt. Han strever med å holde fokus på skolen, og han hopper fra det ene til det andre uten pause. Han merker det selv også – at han ikke helt får til det andre barn ser ut til å klare uten problemer. Likevel mener BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) noe helt annet. Hvorfor er det så vanskelig å få en ADHD-diagnose?
En krevende utredningsprosess
Når man først oppsøker hjelp, tenker man at systemet vil være til støtte. Men slik er det dessverre ikke alltid. ADHD-utredning i Norge er en lang prosess. Skole, foreldre og barnet selv må fylle ut skjemaer, det må observeres, og ofte tar det mange måneder – noen ganger år – før man får en endelig konklusjon. I vårt tilfelle føler vi at vi ikke blir hørt.
Vi har opplevd at BUP bagatelliserer symptomene hans. «Han klarer jo å sitte stille i timene.» «Han gjør leksene sine.» «Han har venner.» Men ADHD handler ikke bare om å være hyperaktiv eller urolig i klasserommet. Det handler også om en indre uro, en konstant kamp for å konsentrere seg og en følelse av å alltid være «på etterskudd». Vi har også fått høre, deres barn har jo klart å fullføre skolen!
Hvorfor er det så vanskelig?
ADHD-diagnostisering er en subjektiv vurdering basert på symptomer, og ulike fagpersoner kan tolke disse ulikt. Mange steder er det også en høy terskel for å sette diagnosen fordi det innebærer rettigheter til tilrettelegging og eventuelt medisinering. I tillegg er det en utbredt frykt for overdiagnostisering – men hva med dem som faktisk trenger hjelpen og ikke får den?
Konsekvensene av å ikke bli hørt
Når barn som faktisk har ADHD ikke får diagnosen, kan det føre til store utfordringer. De får ikke den tilretteleggingen de trenger på skolen, de kan utvikle lav selvfølelse og føle seg mislykket fordi de stadig blir korrigert og ikke forstår hvorfor ting er vanskeligere for dem enn for andre. I verste fall kan det føre til skolevegring, angst og depresjon.
Hva kan vi gjøre?
Som foreldre må vi være de som kjemper for barnet vårt. Vi må stå på vårt, samle inn informasjon, søke en ny vurdering hvis vi ikke blir hørt, og aldri gi opp. ADHD handler ikke bare om å være litt urolig eller ukonsentrert – det handler om en nevrobiologisk tilstand som krever forståelse og støtte.
Kjære foreldre der ute som står i det samme – dere er ikke alene. Kampen for å få hjelp er ofte tung, men det er en kamp verdt å kjempe for barnas fremtid.
-tenaaringspappa-
