I Norge ser vi i dag en dyster utvikling i mange kommuner. Skoler må kutte i tilbudet, sykehjem har ikke nok ansatte, og grunnleggende tjenester kuttes eller forringes. Samtidig ser vi at staten sender store summer ut av landet hvert år – hele 60-70 milliarder kroner i bistand og støtte. Dette får oss til å stille et viktig spørsmål: Hvorfor prioriterer vi å hjelpe andre land når vi sliter med å ta vare på våre egne?

Det er ingen tvil om at Norge er et rikt land. Vi har en lang tradisjon for å hjelpe dem som er mindre heldig stilt enn oss, og det er i utgangspunktet en fin verdi å holde fast ved. Men når vi nå ser at kommunene må kutte i så fundamentale tilbud som helse og utdanning, kan det hende tiden er inne for å spørre om vi bør omprioritere – i hvert fall delvis.

Bistand til utlandet er viktig for mange, men det bør også være lov å påpeke at det ikke bør gå på bekostning av et fungerende velferdssystem i Norge. I dag ser vi at mange kommuner sliter med å få endene til å møtes. Sykehjem mangler ressurser, lærere blir overbelastet, og eldre opplever dårligere omsorg. Spørsmålet er derfor: Kan vi opprettholde en balanse som både ivaretar Norges egen befolkning og internasjonale forpliktelser?

Det handler ikke om å velge mellom “oss” og “dem”, men om å finne en rettferdig balanse. En balanse som gir oss muligheten til å sørge for gode tjenester her hjemme samtidig som vi tar ansvar for å bidra til utvikling og nødhjelp internasjonalt. Kanskje er det på tide med en debatt om hvordan vi bruker pengene våre, slik at vi sikrer at både våre egne og andres behov blir møtt på en bærekraftig måte.

Ønsker deg en flott helg!

–tenaaringspappa–