Kjære snø, vi må snakke.
Jeg vet at du har hatt en flott sesong. Du kom tidlig i november (eller var det oktober?), du lå der og glitret i desember, og du gjorde ditt aller beste for å sabotere nyttårsforsettene om å trene mer i januar. Vi har hatt våre uenigheter – som når du blokkerte bilen min, ga meg ufrivillig skøyteføre på vei til butikken og pakket inn postkassen min som en gave jeg aldri ba om. Men nå? Nå er det mars.
Mars er vårens første forsiktige skritt, tiden hvor fuglene prøver å finne igjen Twitter-passordet sitt, og folk begynner å vurdere om de kanskje, muligens kan legge bort den tykke dunjakka. Men hva gjør du, kjære snø? Du kommer tilbake. Igjen. Som en eks som ikke forstår et vink, som en gjest på en fest som ikke tar hintet om at lyset er slått på og musikken er skrudd av.
Folk prøver å akseptere deg. “Åh, så koselig med litt påskestemning,” sier de med skjelvende stemmer mens de måker frem bilen for fjerde gang denne uka. “Jaja, den smelter nok fort,” sier de, vel vitende om at den ikke gjør det, men at den vil forvandles til en uoverkommelig blanding av slaps og is som gir livsfarlige gangveier.
Og du vet hva som skjer? Om to uker, når vi endelig har omfavnet vinterens siste krampetrekning og tenker: “Greit, jeg aksepterer deg, snø”, DA smelter du. Ikke gradvis, ikke forsiktig, men som en dramaqueen på vei ut av en realityserie. Strømmer av smeltevann renner nedover gater og fyller sko, og vi står der, våte, kalde og lurte.
Så kjære snø, kan vi inngå en avtale? Du har hatt din tid. Du har gjort ditt. Nå er det vårens tur. Ta med deg vinteren og gå – og vær så snill, ikke prøv deg på en “overraskelsesopptreden” i april. Vi vet begge at det ikke er morsomt.
Med vennlig (men bestemt) hilsen,
En værsliten nordmann
