La oss snakke om det amerikanske presidentvalget. Jeg mener, hvis du ikke har fått med deg dramaet, hvor har du vært? Under en stein? I et rom fullt av brune bønner? For vi lever jo i en tid hvor presidentvalg er den nyeste episoden av “Keeping Up with the Kardashians” – bare at Kardashian-familien faktisk har bedre økonomi, og kanskje mer diplomatiske ferdigheter.
I år har vi alt: Kandidater som lover oss gull og grønne skoger, men som ser ut som de nettopp har blitt hentet ut av en sitcom om 90-tallet. Og hva er det egentlig med det amerikanske valgsystemet? I Norge har vi et valg hvert fjerde år, og det er vanligvis relativt rolig – litt valgvake, noen 4-5 timer med tv-sendinger og så en god middag. I USA? Vel, der starter dramaet tre år før valget, og når selve valgdagen endelig kommer, føles det mer som en blanding av Super Bowl og en nasjonal krise.
Det er også noe med kampanjene. Jeg mener, uansett hvor du bor, får du reklamer som minner mer om politiske “infomercials” enn faktiske valgprogram. Du har de klassiske påstandene: “Min motstander er en stor dårlig menneske”, og “Jeg er den eneste som kan redde Amerika!” – alt i en dramatisk tone som får det til å høres ut som om de skal redde planeten fra en meteoritt. Og vi kan ikke glemme TV-debattene – de er som en stor, nasjonal bakeoff, hvor alle må vise at de er den beste på å smøre et smil over sine politiske feiltrinn.
Så hvem er det som står i ringen? Vel, på den ene siden har vi en gammel venn fra forrige valg, som kanskje har glemt at han egentlig er pensjonert, men hei – det er tross alt valgår, og han har mye energi til å være 100% uforutsigbar. På den andre siden har vi noen som kanskje ikke engang er klar over at de stiller til valg, men likevel er her, godt pakket inn i en kokong av “løsninger” som lyder som de er laget av en tilfeldig generator for politiske løfter.
Og stemmesystemet! Det er nesten som en sjakkspill med 3 millioner regler og en dommer som muligens er full. “Ja, vi teller stemmene på en helt ny måte i år!” sier de, og vi står igjen og tenker: “Er det ingen som kan sende noen til et valglokal som faktisk forstår matte?”
Men la oss være ærlige: USA er i det minste underholdende. Det er alltid noe som får oss til å heve øyenbrynene og spørre oss selv: “Er dette virkelig virkeligheten?” Og ja, det er det.
Så mens vi i andre deler av verden rister på hodet og prøver å forstå logikken bak “valgcollege” (som høres ut som en mystisk seanse mer enn en politisk prosess), kan vi bare lene oss tilbake, spise chips, og vente på neste episoder av “Amerikas Høyeste Embete: The Sequel.” Godt valg, USA!
Nå ser det forresten ut til at Trump er vinner, så da får vi bare hvordan dette går 🙂
–tenaaringspappa–
