Høsten er her, folkens! Den tiden av året hvor været er som en tenåring med humørsvingninger – det kan ikke helt bestemme seg for om det vil være varmt, kaldt, vått eller tørt. Du kan starte dagen i shorts og solbriller og avslutte den med ullsokker og pledd mens du angrer på at du ikke tok med skjerf. Høsten, en forvirret årstid som ingen helt forstår, men alle har sterke meninger om.
La oss snakke om trærne. De ser ut som de er med i et amatørteaterstykke om livets forgjengelighet. De starter med å være grønne og friske, men så, i løpet av noen uker, bestemmer de seg for å kjøre full fargepalett. «Se på meg, jeg er gul! Nei, vent, jeg er rød! Nei, nå er jeg brun og har mistet alle bladene!» Det er som om trærne har et emosjonelt sammenbrudd, og vi bare står og ser på mens vi later som det er helt normalt.
Høsten er også kjent for sin evne til å gjøre garderoben til et evig kaos. Du vet aldri hva du skal ha på deg. Det er for kaldt for sommerklær, men ikke kaldt nok for vinterjakken. Så du går ut iført en genser, en lett jakke, kanskje en lue, og innen lunsj er du så varm at du føler deg som en potet i folie. Men tør du å ta av deg jakka? Selvfølgelig ikke, for du vet at så snart sola går ned, blir det plutselig iskaldt igjen.
Og hva med hagen? Høsten er den rare tiden hvor du både må klippe plenen og tenke på å finne fram snøskuffa samtidig. Det er som om naturen bare vil gjøre livet ditt så komplisert som mulig. Løvblåseren blir din nye bestevenn (eller verste fiende, avhengig av hvor mye du liker den konstant brummende lyden). Du blåser løv i en fin liten haug bare for å se dem bli blåst bort av vinden før du rekker å hente søppelsekkene. Det er en syklus av håp og skuffelse.
Og så er det dette med «høstkos». Alle snakker om hvor koselig det er med høst, som om det er noe vi bare må elske. «Åh, nå kan vi endelig drikke varm kakao, sitte under et pledd og se på regnet!» Ja, det høres koselig ut de første to dagene, men etter den tiende uka med regn har du sett nok av Netflix og drukket nok kakao til å få permanent sukkerhøytid.
Også er det gresskarspice alt mulig. Kaffe med gresskarspice, lys med gresskarspice, og til og med såpe med gresskarspice. Hva skjedde med vanlige ting som… kaffe? Det er som om gresskaret har tatt over hele høstsesongen. Vi burde kanskje være bekymret for en fremtid hvor gresskarspice også ender opp i brødet vårt.
Til slutt må vi snakke om vinterens skumle tilstedeværelse. Du føler alltid at den lurer rett rundt hjørnet. Hver gang det er litt kaldt om morgenen, tenker du: “Er dette det? Kommer vinteren nå?” Det er som å leve i konstant frykt for den første snøen som skal komme og kaste deg ut i vinterens iskalde grep. Men inntil videre lever vi i den skiftende høstverdenen, hvor vi prøver å late som om vi har kontroll.
Så ja, høsten er merkelig. Den er vakker, den er kald, den er varm, og den gjør livet litt kaotisk. Men vi elsker den likevel, ikke sant? Eller kanskje vi bare er forvirret, akkurat som høsten selv. Uansett – nyt kaffen din (med eller uten gresskarspice), ta på deg skjerfet (selv om du kanskje må ta det av om to timer), og gjør deg klar for vinterens inntog.
Den kommer til slutt!
–tenaaringspappa–
